Reisebrev fra Masanga februar 2013

Skrevet av Anne Husby

Akkurat nå husker jeg best lyden. Lyden av Masanga. Gullgraverne som høylydt og ufortrødent jobber seg gjennom natta. Generatoren som durer i bakgrunnen. Mangokart som lander på blikktaket med et smell. Madrassen som knirker når jeg våkner og snur meg for 14.gang. Hanene som galer som om hver dag er den siste. Kokka som skramler med kjelene og lager frokost.

«God morgen!» «Hvordan var natta?» «Hvordan har du det?» «Hvordan har familien det?» «-Jo, jeg takker Gud!» eller bare: «Vi klarer oss». Stemmene er mange og alle hilser ordentlig på hverandre. Så starter morgenmøtet hvor alle innleggelser siste døgn blir gjennomgått. Stemmene er først nøkterne, litt trøtte. Utover i møtet endrer de seg. Ivrige stemmer. Opprørte stemmer. Stemmer som brister.

Visitt på «maternity». Rolige skritt fra seng til seng. Konsentrerte stemmer. Litt barnegråt. Rop til barnepleierne om å sjekke blodtrykk eller temperatur. Studentene legger fram sine funn og planer for videre pleie. Dr. Maria lytter, spør oppklarende spørsmål og gir ros. Forklaringer gis til pasienter og pårørende. Engelsk, Temne og Krio om hverandre. «No worry, eh? We go help you, online casino ya?»

Smerteskrik fra skiftestua hvor bandasjer rives av, sår renses og får ny ombinding. Amputerte, folk med infiserte operasjonssår og andre sår står stille i kø og venter. Hulk fra en fortvilt mor etter en dødfødsel hysjes ned på fødestua vegg i vegg.

Andre vordende mødre stønner og knipser. Prøver å lide i stillhet, men må gi etter for smerten. Noen førstegangsfødende hyler av redsel. Her er ingen epidural. Men så: Et nyfødt barn som gråter. Lavmælte gledesutbrudd. Både mor og barn lever!

Ettermiddagssola gjør alle trøtte. Likevel høres lyden av kritt mot tavla. Penn mot papir. Stoler skraper mot sementgolvet. Powerpointen suser så lenge generatoren går. Studentene diskuterer. Latter og refleksjon. Spørsmål og svar. Dokker som dyttes gjennom trange modeller av bekken. Setefødsel, vanskelig skulder-forløsning, vakuum. Øvelse gjør mester. Mange av studentene har opplevd å stå med vanskelige fødsler uten å vite hvordan de skulle håndtere det. De uttrykker glede over å få lære metoder de kan bruke til å redde liv.

Motorsyklene brummer forbi: «Yes Ma; are you going to Magburaka?» Tilbud om brød, banan eller kokosnøtter. Tilrop og hilsinger langs veien. Grusen knaser under sandalene. Apene holder leven i tretoppene. Noen roper og slår med kjepper for å skremme dem bort.

Gnissende gresshopper. Kvekkende frosker. På nytt dur fra generatoren. Og en øredøvende stillhet idet man forsiktig pakker inn et barn som ble født så alt for tidlig.