Reisebrev fra sykepleier Wenche

Skrevet av Wenche Kjølstad

Store kontraster.
Ca. fjorten dager siden jeg kom hjem fra Sierra Leone.
Å for en kontrast å komme hjem til alle juleutstillingene og all overfloden. Føltes unødvendig med all maten, men du verden hvor god det smakte. Grovbrød med smør og salami,
risengrynsgrøt, melk, hjortegryte………

Var innom St Olavs for å ta noen prøver, litt forskjell på sykehuset der og Masanga sykehus……Må bare si at de kontrastene er FOR STORE.

Mange spørsmål om mine inntrykk. Godt at familie og venner er interessert. Nesten alle ville høre om jeg ville reise igjen. Vanskelig å svare på, avhenger av så mye. Nå etter en tid hjemme
er svaret JA. Det er nok fordi du får noen av de vonde minnene på avstand og du begynner å savne de vennene du har fått.
Det var noen fantastiske, vennlige mennesker. Og en vakker natur. Og STUDENTENE de var så entuastiske og flinke.
Til å begynne med plaget det meg at jeg følte jeg lærte mere enn jeg lærte bort. Det skjedde noe hele tiden og jeg var heldig og fikk være med på mye forskjellig.

Vi startet alle dagene med morgenmøte 08.15. Siden gikk jeg runde med studentene. Etter rundene kunne det bli en kald brus med Nils.
Ofte skjedde det noe, så ingen pause før lunch. Oppgavene til sykepleierne er annerledes enn her. Mye gjøres av pårørende,de steller den syke, de gir dem mat og drikke.
De vasker klærne og hjelper dem med å komme seg ut av sengen. Den psykiske hjelpen så jeg ikke så mye til.
Best kontakt med pasientene fikk jeg på skiftestua: Wound dressing room. Alle som hadde operasjonssår, andre sår og infeksjoner kom på skiftestua. Der var det mye gråt, men også latter. Pasienter i alle aldersklasser. Mange av ungene hadde dårlige opplevelser og grudde seg. De gråt før sårskiftet startet. Vi fikk endret noe på det. Både med å prate med dem og være litt mere forsiktige. Noen ganger var det nødvendig med smertestillende også.
Fantastisk dyktige mennesker som jobbet på skiftestua, men på grunn av stort arbeidspress ble det noe hastverksarbeid. Mellom 30 og 50 sårskift hver dag.

Forebygging av kontrakturer og infeksjoner skulle vært mere i
fokus. Men med begrensede ressurser og begrenset utstyr må en gjøre så godt en kan. Og de som har vokst opp i Afrika de har en annen kultur for hygiene og for helse.
Det ble satt opp undervisning med studentene fra kl 14.00,hver dag. Ikke alltid det gikk, men gode læringssituasjoner var det hver dag, uansett. Stor berømmelse til Niels, Nina og Sarah.
De underviste i alt om fødsel: problemer og sykdom før og etter fødselen
Studentene fikk nye lærebøker, så de jobbet ivrige både med lesing, undervisning og praksis på avdelingene og på operasjonsstuene.


Det aller verste jeg opplevde (og det opplevde jeg hver dag), var å ikke skulle få gi noen ting. Det var noen få som bare måtte få litt hjelp…..Unnskyld, jeg klarte ikke å la være.
Neste gang jeg reiser vil jeg ha med en snekker, en maler, en gårdbruker, en kokk, en rørlegger,en fysioterapeut……Men for å få til noen endringer må en vel være der mere enn tre uker.
 Ikke sikkert det blir så lett!
Så mye mye jeg skulle ha skrevet om. Avslutter med å takke for at jeg har fått denne muligheten til å oppleve Afrika. Oppleve kontrastene.

Stå på videre! Jeg vil gjerne være støttespiller.