14 DAGER I MASANGA, 14 DAGER I VARMEN

Skrevet av Bjørn Fougner

Masanga, 5 timers kjøretur fra Freetown, hovedstaden i Sierra Leone. En del hytter og hus samlet rundt skole, kirke og moské. Jungelen står tett rundt. Varmen veksler mellom ulidelig og ufattelig varmt. Luftfuktigheten fører til at det å bevege seg ute, er som å gå rundt i en dårlig badstue. Apene klatrer i trærne, geitene rusler rundt beina på oss, og slangene holder seg på hensynsfull avstand.

Solidaritetsorganisasjonen Masangas Venner i Norge, ved to av dem, tilbrakte to uker i mars med å observere, undervise og lære opp lokale sykepleiere og ”barfotleger”. Sierra Leone, et av verdens aller fattigste land, mangler det aller meste, ikke minst fagfolk på de fleste områder – lærere, sykepleiere, leger. I et land med anslagsvis 5-6 millioner innbyggere er det anslått at det finnes ca. 120 leger. 120! Det er vel omtrent antallet leger en pasient møter på sin gang gjennom en vanlig innleggelse ved St. Olav.

Som det meste i Sierra Leone ble sykehuset og helsevesenet for øvrig fullstendig ramponert under den 11 år lange borgerkrigen fra 1990 – 2001. (En krig noen av oss har et slags diffust forhold til gjennom den glimrende filmen ”Blood Diamonds” med Leonardo de Caprio.) Mange med utdannelse forlot landet, for eksempel leger og sykepleiere.

For sykepleiernes del innebærer personellmangel og dårlig økonomi at sykepleierne går 2 ukers turnuser, også med nattvakter. Én til to sykepleiere har ansvar for opptil nærmere 40 pasienter. Funder over den neste gang dere klager over tilstanden på St. Olav.

For legenes del betyr prekær legemangel at det er behov for uortodokse tilnærminger til problemet. Masangas Venner er nå engasjert i et opplegg hvor Clinical Health Officers, en mellomting mellom leger og sykepleiere, med 3-årig utdannelse opplæres til å gjøre kirurgiske inngrep. Ved sykehuset er nå 2 dyktige medarbeidere opplært i brokkplastikk, sårrevisjoner, tømming av hydroceler og lignende. Nå skal de videre til andre sykehus for opplæring i andre større inngrep og prosedyrer, mens ”vårt” sykehus tar imot 2-4 nye for opplæring. Innen 2016 har vi som mål å trene 29. Det vil gi minimum 2 til alle landets sykehus, noe som på sikt vil kunne gi dyktige og nødvendige helsearbeidere i et land som ligger med brukket rygg.

Mangel på utstyr og fagfolk tilsier at det er begrenset hva sykehuset kan utføre av medisinske prosedyrer. Det er for eksempel ikke muligheter for intubering. Det er begrenset hva man kan få utredet, i løpet av 14 dager døde 4 pasienter som antakelig med letthet ville vært reddet i Norge. (Bl.a. 2 med uavklarte lungekomplikasjoner.)

De mangler det meste – mat, strøm, klær, fagfolk, penger til utdannelse. Fattigdommen er tydelig hvor du enn beveger deg. Men én ting har de som vi i vesten ikke er i nærheten av å fatte begrepet av – evnen til tilgivelse. Etter en borgerkrig hvor historier om råskap og terror overgår det meste, har de evnen til å si: ”Vi kan aldri glemme, men vi kan tilgi.”

Du skal ikke oppholde deg lenge på et sted som dette før de hjemlige problemene fortoner seg temmelig oppkonstruerte. Vi klager og sutrer på politikere, på for mye snø, på for lite snø, på ventetid på bussen, på matprisene, på TV-programmene – ja, det finnes vel ikke den ting nordmenn ikke kan finne det for godt å klage på. Ville noen uker her nede kunne gitt de verste sutrerne noen nye perspektiver på tilværelsen?

Siste etappe av hjemreisen går fra London til Oslo med SAS. Der får vi norske aviser. Ett av hovedoppslagene i Dagbladet denne dagen handler om Rachel Nordtømme. I en lengre artikkel får vi forklart hvorfor frk. Nordtømme finner det nødvendig å kaste klærne i en reklame. Det er da vi skjønner at vi er kommet hjem.