Kirurgprosjektet i Masanga

Skrevet av Brynjulf Ystgaard

Som kjent; ting tar tid. Vi har arbeidet med framdriften av vårt opplæringsprosjekt i Masanga, Sierra Leone i hele år. Første trinn var å få aksept for at Clinical Health Officers (CHO) kan utføre kirurgiske inngrep i Sierra Leone. Dette har tidligere ikke vært tillatt. Grunnlaget for å få en slik aksept ble lagt da en av initiativtakerene, kirurgen Håkon Bolkan, reiste til Sierra Leone våren 2010, gjennom flere møter i Freetown og grunnlagsarbeid i Tonkolili, som er det distriktet Masanga ligger i. Det har ikke skadet vår sak at den nyvalgte presidenten i Sierra Leone kommer fra dette distriktet. Sent på sommeren fikk vi så den tillatelsen vi trengte. Vi kunne da ta neste skritt: å utlyse opplæringsstillingene i Masanga. Clinical Health Officer blir man i Sierra Leone ved å ta en tre års utdanning i Bo, den nest største byen i Sierra leone. Det primære fokus for denne utdannelsen er arbeid i primærpraksis, og søkerene til våre stillinger hadde alle praksis fra slikt arbeid. To stykker ble ansatt, en som arbeidet i Bo og skal begynne i Masanga i januar 2011, og en som nå arbeider i Masanga med almenpraksis.

 

For å berede grunnen til start av opplæringsprogrammet reiste jeg til Masanga i november 2010, sammen med Nana Adusei Damba. Jeg er kirurg, og har arbeidet mye i katastrofesituasjoner, bl a i Afrika. Damba er anestesisykepleier ved St Olav i Trondheim, med mye erfaring også fra kirurgiske sengeposter. I tillegg er han opprinnelig fra Ghana, og selv om han ikke snakket noen av de lokale språkene, sørget hans afrikanske bakgrunn for at han fikk god kontakt med lokalbefolkningen. I tillegg reiste Christoffer Jakobsen, sønn til min kone Lise, ned som frivillig på egen regning for å hjelpe til med malerarbeid i Masanga. Sammen med Susanne Haas fra Danmark landet vi på flyplassen i Freetown, Lunghi, sent en søndag kveld. Transporten til Freetown gikk med helikopter, litt skremmende i det afrikanske nattemørket. Vel framme i Freetown ble vi møtt av en sjåfør fra Masanga, og overnattet på et hotell i byen. Neste dag la vi ut på den 5 timer lange kjøreturen til Tonkolili og Masanga. Der ble vi tatt i mot av Thomas Fortune, den lokale administratoren, og Anne Mari, en fast ansatt hollandsk lege. Hun har utdannelse i tropemedisin, samt kirurgi og gynekologi for å arbeide i tropene. Vi ble innkvartert i eget hus, spartanske men adekvate fasiliteter.

 

Christoffer, som har bakgrunn som maler, ledet de neste to ukene arbeidet med casino online å pusse opp den gamle fysioterapiavdelingen, slik at huset kunne ta imot sykepleierstudenter. Damba og jeg tok del i det kliniske arbeidet ved sykehuset, hovedsakelig i samarbeid med Anne Mari. For det meste dreide dette seg om kirurgi, men vi var også med på å se på nye pasienter. De fleste av disse kom med infeksjonssykdommer, men noen kom også med langtkomne lidelser av forskjellig slag. Mange av disse hadde vi ingen tilbud til, de måtte da dra med uforutsett sak. Masanga var opprinnelig et sykehus for spedalske, og fortsatt kunne man se mange med følgetilstander etter det som mange steder er kjent som Hansens sykdom, etter Armauer Hansen fra Bergen, som påviste årsaken til spedalskhet. Flere av disse gamle pasientene var ansatt ved sykehuset.

 

Mange av pasientene var barn, og flere av disse hadde vært hos lokale helbredere før de kom til Masanga. Noen var blitt behandlet med forskjellige typer av urtemedisiner, noe som ofte hadde forverret tilstanden betydelig for disse barna. Behandling av barn i Sierra Leone skal være gratis, men tilgjengeligheten på skolemedisin er ikke god, noe som kan forklare at mange foreldre tar sine syke barn med til lokale heksedoktorer.

 

Hovedfokus for vår tur til Masanga var likevel kirurgi, og å legge opp et undervisningsopplegg for utdanningskandidatene. Jeg møtte Amara, som er en av kandidatene som skal begynne neste år. Vi drøftet opplegget, og diskuterte en del praktiske problemer forbundet med oppstart av programmet. Han fikk også en CD-rom med en lærebok i kirurgi, utgitt av WHO. Engelsk fungerer godt som opplæringsspråk, undervisningen i Bo foregår på engelsk. Operasjonsstuene var bra, og steriliseringskjeden fungerte. Det er likevel et forbedringspotensiale, særlig i forbindelse med anestesi og på sengepostene, noe som vi tar sikte på å gjøre noe med de neste gangene vi reiser ned. Arbeidsforholdene er ikke ideelle, men det har skjedd mye etter at sykehuset har gjenåpnet. De mange frivillige fra Danmark, England, Norge og Nederland utgjør en betydelig ressurs, og bidrar sammen med de lokalt ansatte til en betydelig aktivitet ved sykehuset. Mye av virksomheten er selvfølgelig pasientrettet, men støtteaktiviteten er vel så viktig, både for å bygge opp infrastruktur, men også å sikre en økonomisk bæreevne for sykehuset.

 

Vi opererte som ventet mange brokk, noen av en størrelse vi sjelden ser i Norge. Det kom også pasienter som trengte øyeblikkelig hjelp, som oftest i forbindelse med fødsler. Damba og jeg dekket en vakt slik at Anne Mari skulle få en velfortjent frihelg. I løpet av denne vakten kom det inn en ung jente som skulle føde, men hvor fødselen stoppet da bekkenet var for trangt. Vi måtte gjøre et keisersnitt, noe som til alles store glede gikk fint. Damba tok seg av barnet, en kjekk liten gutt. Dette skjedde på fredag, og etter ghanesisk skikk fikk gutten navn etter dagen, Kofi, som i Ghana betyr fredag. Takket være Damba.

 

Vi hadde en arbeidsom, men svært givende tur. Velkomsten og hjertevarmen vi ble møtt med av menneskene der var enestående. Vi ser alle fram til å vende tilake til et fattig, men fascinerende afrikansk land som forhåpentligvis nå går lysere tider i møte!